Gjennom tideløse morkne drømmer
  I fuktig høstvind ober landstrakte vidder
  Mot Sorias fjellheim
  Kommer jeg, en fandens ridder
  
  Glatt er runen på det høye fjell
  Gnidd vekk av regn og vind
  Dragende kraft av ondskap lurer
  Her ved trollheims muldne grind
  Fortumlet av dette mørke byggverk
  Med røvet gull fra lyets pakt
  Brukt som spott til å senke
  Deres murer
  
  Vi grunder over dette riket
  Så vakkert fylt med tideløs skumring
  Som en stjerne i tomsindighetens juv
  Det bringer frem en nattlig mimring
  Over tanker fra en vissen tid
  
  Drott til himmels er det reist
  Av tidens endeløse svarte minner
  Stormblåst ut av det sorte indre
  Har bergflint rullet fra mo til kneist
  Undring og angst samler seg i natten
  I mørket som ruver om spiret
  For ingen dag kan veien hit
  Intet lys kan luske frem
  
  Der sorg har beseiret alle gleder
  Og bygd et land på menneskets jord
  Fylt med isklad prakt og heder